Folkemusikkstudentene ved Ole Bull-akademiet

Vi i Ny musikks komponistgruppe og folkemusikkstudentene ved Ole Bull-akademiet har gjennomført et spennende samarbeidsprosjekt i 2015. Studentene på Voss er en super gjeng og det var artig å jobbe sammen med dem. Prosjektet endte i en konsert i Bergen der fem nyskrevne verk ble framført.

Ideen til prosjektet hadde jeg fra Atlas-ensemblet i Amsterdam, der jeg våren 2012 deltok på et kurs og workshop. Dette er en organisasjon som samler folkemusikere fra hele verden, spesielt kina, japan, sentralasia og midt-østen. Disse danner ulike konstellasjoner og spiller nyskrevet musikk. En slik samling av så mange ulike musikktradisjoner og mennesker fra hele verden er musikalsk interessant, og også sterkt symbolsk.

I Norge er vi så heldige å ha en rik folkemusikktradisjon som mange andre land kan misunne oss. Og i de siste årene har det jo vært en oppblomstring av folkemusikere og grupper, både her og i Sverige (som vi har mye til felles med). Unge musikere i dag jobber både med den tradisjonelle folkemusikken, men videreutvikler også folkemusikken i retning vise, rock, og jazz. Groupa er et band jeg nylig har oppdaget. Det er ikke et nytt band, men de har vært pionerer i Sverige i det å utvikle en nyskapende og moderne form for folkemusikk, og har inspirert mange som har kommet etter dem.

Innen klassisk musikk ble den norske folkemusikken utnyttet maksimalt som den rike kilden til inspirasjon den var på 1800-tallet, av Grieg og komponister etter han.1 Den ble kanskje utnyttet i så stor grad at mange trengte en pause og nye friske inspirasjonskilder. Likevel er det i dag muligheter som ikke er uttømt innenfor kunstmusikk, i det å ta på alvor folkemusikkinstrumentene og tradisjonene fra folkemusikken. Med «å ta på alvor» mener jeg å utforske mulighetene som ligger i instrumentene, og ikke bare bruke de som et eksotisk og fargeleggende element slik som ofte ble gjort av de nasjonalromantiske komponistene.

Bare det å bruke instrumenter som ikke er vanlig å bruke i klassisk musikk er spennende for en komponist. En musikksjanger defineres i høy grad ut fra instrumenter. Hvis man setter sammen en gruppe folkemusikkinstrumenter, men lar de spille noe annet enn folkemusikk, er det da folkemusikk? Nye spennende musikalske resultat kan komme ut av nye måter å bruke de tradisjonelle instrumentene på.

En utfordring er å nærme seg hverandre fra en klassisk notebasert tradisjon, til folkemusikkens gehørbaserte tradisjon2. Vi hadde flere ulike tilnærminger til dette. I mitt tilfelle arbeidet jeg med notert musikk, men jeg lagde også lydfiler til musikerne slik at de hadde mulighet til å lære det på øret. (Det ble likevel såpass komplisert at det var nødvendig å bruke noter). Andre tok utgangspunkt i en auditiv modell, litt friere tolket av musikerne. Andre igjen brukte motiver og små melodier som musikerne allerede kunne, som komponisten kunne bruke som byggemateriale og sette sammen til en komposisjon.

Min komposisjon var basert på en gangar, men jeg er ikke sikker på om man ville gjenkjenne stykket som tradisjonell folkemusikk. Instrumentene jeg hadde var to hardingfeler og to toradere. Dette prosjektet var en prosess der jeg ville undersøke hva man kunne gjøre med disse instrumentene, det vil si spilleteknikker og komposisjonsteknikker som kanskje ikke vanligvis brukes innenfor folkemusikken.

Her er en film om prosjektet:

Ny Folkemusikk from Ny Musikks Komponistgruppe on Vimeo.

    Fotnoter:

  1. Dette førte til en interesse for det norrøne og en mytisk idealisert fortid blant noen komponister på 1930-tallet, for eksempel Geirr Tveitt, noe som fikk uheldige ideologiske konsekvenser
  2. En av de vanlige definisjonene på folkemusikk er nettopp at den er muntlig overført, eller «tradert».

Én kommentar til «Folkemusikkstudentene ved Ole Bull-akademiet»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *