Hva er samtidsmusikk? – del 2: Da samtidsmusikken var kul

Octahedrons fra «2001: en romodyssé»

I disse innleggene prøver jeg å finne ut hva samtidsmusikk er. I forrige innlegg så jeg på hvorfor denne musikken kalles «samtidsmusikk», eller «ny musikk» og argumenterte for at disse termene ikke er gode. Men det er de termene vi har.

En musikk som kalles samtidsmusikk eller ny musikk, bør åpenbart være «i tiden» og «ny».

La oss se litt på 1950- og 1960-tallet (ok, vi tar med 1970-tallet også). Dette var samtidsmusikkens gullalder, og en pionertid uten like. Mye av det som samtidskomponister i dag arbeider med, peker tilbake til eller hadde et utspring i det som skjedde i denne perioden. En sjanger ble skapt. (Dette gjelder forøvrig ikke bare samtidsmusikken. Innenfor rock går man stadig tilbake til «det klassiske» 60-tallet. De fleste nyere jazz-stilene var også etablert i løpet av 60 og 70-tallet.)

At kreativiteten blomstret etter 2. verdenskrig, har samfunnsmessige, politiske, økonomiske og teknologiske årsaker: Man kunne begynne å fokusere på noe annet enn krig, man var opptatt av å skape en ny og bedre verden, ny teknologi var utviklet (ironisk nok oftest av krigsindustrien), økonomien vokste, og musikkensembler og musikkutdanninger ble bygget opp. Og bare tenk på musikken og ideene som blomstret opp i denne perioden innenfor samtidsmusikk:

  • Den modernistiske musikk ble videreutviklet til sin ytterste konsekvens, serialismen, av de såkalte Darmstadt-komponistene.
  • EA, elektroakustisk musikk1. Med ny teknologi var det nå mulig å lage musikk elektronisk, og dette skapte en helt ny type musikk, der i prinsippet alle mulige lyder og alle mulige organiseringsmåter kunne brukes. Disse muligheten gjorde at det ble nødvendig å lage nye «musikkteorier» rett og slett bare for å kunne organisere alle mulighetene.
  • Innflytelsen fra EA skapte helt nye typer musikk skrevet for de tradisjonelle klassiske ensemblene. Typiske «elektroniske» lyder og teknikker ble til nye musikkstiler også for tradisjonelle ensembler. Denne innflytelsen er tydelig i så forskjellig musikk som klangflatemusikken til Ligeti og Penderecki, Xenakis, de tidlige minimalistiske verkene til Steve Reich, og i Lachenmanns «musique concrète instrumentale».
  • Minimalisme – en egen retning som ble utviklet av en gruppe amerikanske komponister på 1960-tallet. I tillegg til innflytelsen fra EA var også jazz en viktig innflytelse. Jazz hadde tidligere vært brukt av klassiske komponister som et «eksotisk» element2, men i minimalismen ble et aspekt ved jazz (eller kanskje heller afrikanske musikktradisjoner) abstrahert og brukt som basis for en helt ny type musikk.
  • Musikkteater – en utvidet definisjon av musikk som også brukte visuelle og teatralske dimensjoner ved konserten som del av komposisjonen (Kagel, John Cage mfl.)
  • Innflytelse fra østlig filosofi. I tråd med strømninger i tiden på 1960-tallet ble komponister som John Cage og Giacinto Scelsi opptatt av filosofiske tanker fra buddhisme, og særlig Cage var en komponist som med nye tanker og ideer snudde alle forestillinger om hva musikk kunne være, på hodet.
  • Videreføring av den klassiske musikktradisjonen. Jeg tenker ikke her på komponister som skrev ny musikk i den gamle romantiske tradisjonen, 3 men på komponister som fornyet den klassiske tradisjonen på en mer forsiktig måte enn de mer eksperimentelle komponistene. (Shostakovich, Britten, og andre.)

Alt dette blir sortert inn under «samtidsmusikk».4 Man kan si at den serialistiske stilretningen fikk en uforholdsmessig høy status i denne perioden, særlig i akademiske miljø. Men ting tyder på at serialismen ikke var fullt så viktig i samtidsmusikken som man gjerne tror nå i ettertid.5

I samme periode skjedde det mye innenfor både rock og jazz, og samtidsmusikken hadde en viss innflytelse på rock og jazz, ikke minst en så «seriøs» komponist som Stockhausen (eller kanskje han ikke var så seriøs – i betydningen kjedelig – som man kan få inntrykk av på dette fotoet).

Stockhausen
Stockhausen i 1964

Dette fotoet ble brukt av The Beatles på coveret til «Sgt. Pepper», og albumet viser helt klart innflytelse fra Stockhausen og annen samtidsmusikk. På samme tid brukte filmskaperen Kubrick den svært nyskapende musikken til Ligeti (uten å spørre Ligeti om lov) i filmen «2001: En romodyssé», og bidro til at samtidsmusikk ble en naturlig del av filmmusikken.

På 60-tallet var samtidsmusikken kul, den var nyskapende og helt klart en del av samtiden.

    Fotnoter:

  1. EA: elektroakustisk musikk. En noe forvirrende term, siden det betyr elektronisk musikk og ikke har noe med akustisk musikk å gjøre, men den historiske begrunnelsen var at EA skulle innbefatte de to ulike tilnærmingsmåtene til elektronisk musikk: lydstudioet i Köln («ren» elektronisk musikk), og lydstudioet i Paris («konkret musikk»).
  2. Hovedsaklig komponister i Paris, som Debussy, Ravel, og Stravinsky
  3. Sibelius og andre komponister skrev aktuell musikk som ble mye framført i denne perioden. De regnes ikke som samtidsmusikk-komponister, men som komponister i den romantiske tradisjonen.
  4. Man kunne nevne mer. Dette innlegget er ikke ment som en fullstendig oversikt over samtidsmusikken i denne perioden. Hvis du vil lese mer om samtidsmusikk og komponister kan jeg anbefale denne glimrende artikkelserien i The Guardian.
  5. Se artikkelen The myth of the serial tyranny

Én kommentar til «Hva er samtidsmusikk? – del 2: Da samtidsmusikken var kul»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *