Makrokomponering

Saxofonisten Erik Nerheim har et originalt og interessant prosjekt på gang for sin eksamenskonsert. Han skal framføre 68 verk som er spesialskrevet til han av like mange komponister, hvert verk ett minutt langt.

For å filosofere litt rundt dette konseptet: han snur på en måte forholdet mellom komponist og utøver på hodet.

Det tradisjonelle synet på en komponist er at han er en autoritet som står på toppen av hierarkiet. Utøverne står under, og skal tolke og framføre verket og på en måte viderebringe «budskapet» til komponisten. Dette er en arv fra musikkhistorien, og denne autoritære rollen tror jeg mange komponister i dag er ukomfortable med. Måter å unngå dette på er at komponisten også er utøver, eller at komponisten ikke finnes ved at musikken skapes i øyeblikket som improvisasjon.

Det Erik gjør er å snu om på hierarkiet her på en interessant måte: ved å bestille og sette sammen mange små verk, skaper han et stort verk av mindre byggeklosser. Det er han som utøver som er autoriteten og den kreative kilden. Det er han som har et budskap. Hvert lille verk har selvsagt en verdi i seg selv, men det er helhets-konseptet som er det interessante.

Én kommentar til «Makrokomponering»

  1. Dette er et veldig spennende og interessant konsept som jeg er så heldig å være en del av i form av en skapende utøver. Det er også veldig interessant å lese din tekst om prosjektet. Jeg tar del i at en hierariksk tankegang er uegnet i dagens musikk. En utøver og en komponist er, med mangel på et konkret uttrykk, lovprist hverandre. Uten utøveren blir det ingen musisk fremstilling av komponistens ønsker (med unntak av elektroniske verk). Likeledes blir det ikke en musikalsk-instrumentalistisk videreutvikling for utøveren uten den kreative komponisten. Derav mener jeg, i likhet med deg, at autoritetsdifferansen i forholdet utøver-komponist er avleggs og sågar helst ikke finner sted i dagens musikk. Den autoriteten som oppstår er som regel gjeldende hos historiske komponister, hvis utøver har en overordnet plikt til å gjenskape ønskene til en avdød komponist (derav begrepet konservartorium). Vår unike posisjon som samtidsutøvere og -komponister gjør at vi kan skape vår egen hisorie. Og det mener jeg vi bør gjøre sammen.

    Det Erik gjør med dette prosjektet er å tydeliggjøre en, i historisk sammenheng, uortodoks fremstilling. Hvor begynner komponistens jobb, og hvor slutter utøverens? Idet Erik spør utøvere, så vel som komponister, å levere et lite verk som spilles i en eksamenssammenheng ved Norges Musikkhøgskole sender dette signaler om at dagens utøvere må inneha en evne til å tenke kreativt på lik linje som en komponist. Jeg vil påpeke at det er en vesentlig forskjell på disse to musikalske veiene, da en utøver er en ekspert på «instrumentalitet», og en komponist er ekspert på «musikalitet». Dette er viktig å innse, da det oppstår en dualitet jeg mener er viktig i et progressivt musikkmiljø. Et godt samarbeid mellom skaper og utøver har vært svært gjeldende de siste hundre år, og jeg vil med hånden på hjertet si at dette bør fortsette i tiden fremover.

    Det er veldig hyggelig å lese fra en komponist at den hiearkiske tankegangen er uønsket. Dette gjør at dagens musikk har en fremtid som preges av samarbeid, et felles mål og ikke minst en kollegial forståelse. Dette mener jeg vil sørge for musikalske verk som vil bli husket i historien, og bli «konservert» av fremtidige utøvere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *