Grafisk tidsnotasjon og organisk tid

Jeg har gjort bruk av spatial notasjon for rytme/tid i noen av mine verk. Hva er spatial notasjon, og hvorfor bruker man det?

grafisk notasjon

I samtidsmusikk har det vært eksperimentert mye med måter å notere musikk på. Grafisk notasjon er et generelt begrep på notasjon som representerer musikk med visuelle, grafiske, elementer. Denne notasjonen kan gi et mer intuitivt bilde av musikken. Notasjonen gir mer omtrentlig og ikke så nøyaktig informasjon, slik at det blir mer opp til utøveren hvordan notebildet skal tolkes. Men den representerer musikk på en annen måte enn tradisjonell notasjon, noe som i visse tilfeller kan være mer hensiktsmessig.

Et grafisk system kan i teorien gi et mer nøyaktig bilde av musikken enn tradisjonell notasjon. Her er et utdrag av et pianostykke representert som lydbølge:

… men i praksis vil ikke dette gi nøyaktig informasjon for en utøver, av åpenbare grunner. Det vil i høyeste grad være åpent for tolkning av en menneskelig utøver, selv om all informasjon om den klingende lyden ligger i dette bildet.

Oftest representeres musikken i et system med to akser der x-aksen viser tid og y-aksen viser tonehøyde.1

Det tradisjonelle notasjonssystemet2 viser på samme måte tid langs en x-akse og tonehøyde langs en y-akse. Men likevel representeres tid/rytme symbolsk (altså ved noteverdier). Selv om man ofte antyder større avstand mellom lange toner enn mellom korte toner, så er ikke dette nødvendig for notasjonssystemet. Tonehøyde vises langs y-aksen, men også til en viss grad symbolsk (som ved løse fortegn, ved bruk av nøkler, og ved 8va-tegn).

Et symbolsk system fungerer bra for å kunne gi nøyaktig informasjon som kan leses hurtig av en utøver.

Spatial tidsnotasjon (også kalt proporsjonal notasjon), er rett og slett en grafisk rytmenotasjon eller tidsnotasjon langs en tidsakse. Avstanden mellom notene angir hvor lenge de skal vare. Symbolske verdier derimot, som i det tradisjonelle systemet, bruker symboler for å angi hvor lenge de skal vare. (En firedelsnote varer en firedel av en helnote, uansett hvordan den er plassert).

Jeg bruker begrepet «tid» og ikke «rytme». Rytme er tid delt inn i nøyaktig definerte enheter, som står i bestemte matematiske forhold til hverandre (eksempelsvis: en firedelsnote er nøyaktig dobbel så lang som en åttedel). Med «tid» eller «varighet» mener jeg mer eller mindre nøyaktig definerte tidslengder, som ikke forholder seg til hverandre på bestemte måter.

Oftest noteres dette med løse notehoder uten hals i et vanlig notelinjesystem. (Se perkusjonsstemmen øverst i notebildet under – concerto for piano and sinfonietta). Noteverdien er ikke angitt, men vises ved den visuelle avstanden mellom notene, og må tolkes av utøveren.3

For noen år siden oppdaget jeg pianomusikken til den franske komponisten Maurice Ohana (1913-1992). I stykket Contrepoints Libres benyttes en notasjon der han blander notasjon av noteverdier, med spatial notasjon, for å kunne notere de kontrapunktiske linjene som er frie og uavhengige av hverandre. Dette fører til at det i noen tilfeller er tvetydig hva han mener.

[noteeksempel kommer]

Men resultatet syntes jeg var interessant i hvordan han kommuniserer et intuitivt notebilde som til en viss grad må tolkes, samtidig som det ofte er såpass nøyaktig spesifisert at det ikke flyter helt ut.

I pianostykket «Sculptures of Ice» bruker jeg spatial tidsnotasjon, i kombinasjon med symbolske noteverdier. I dette utdraget antyder avstanden mellom notene varigheten, men tidslengdene må tolkes av utøveren (siden øyet i farta ikke klarer å måle avstanden mellom tonene nøyaktig). Meningen er at utøverens musikalitet også kommer inn og sørger for en frasering som føles naturlig for han/henne.

Sculptures of Ice, samme utdrag som lydbølgen over

I tillegg til den proporsjonale notasjonen, bruker jeg fire «noteverdier»: tom note uten hals, fyllt note uten hals, åttedeler, og smånoter (forslagsnoter). Disse skal ha fire ulike verdier, men de er ikke nøyaktig definert i forhold til hverandre. I praksis er det et samspill mellom visuelle avstander og symbolske noteverdier. I eksempelet over skal de små noteverdiene spilles så hurtig som mulig (altså ofte hurtigere enn den proporsjonale avstanden skulle tilsi), mens åttedelene ikke er åttedeler i tradisjonell forstand, men er ren proporsjonal notasjon. Bjelkene over notene viser bare motiv og frasering.

En tilsvarende type notasjon har jeg brukt i pianostemmen i Concerto for piano and sinfonietta (2013) (klikk på bildet for å forstørre det):

Concerto for piano and sinfonietta

Hva er hensikten med å bruke en slik type notasjon? Som jeg allerede har vært inne på, er meningen at den skal kommunisere til utøveren en viss frihet og en mulighet til å bruke sin musikalitet til å forme musikken på en organisk og fleksibel måte. Notasjonen leses intuitivt (siden visuelle avstander oppfattes umiddelbart).

Et mål er at musikken skal høres fri og organisk ut, og det ville blitt svært komplisert eller umulig å notere (og å lese) dette med en tradisjonell rytmisk notasjon, som presser musikken inn i en mer firkantet form. Notasjonen bør rette seg etter musikken, ikke omvendt.

Notasjonen gir utøveren mer frihet, men dette kan også være en ulempe (sett fra komponistens synspunkt). Med frihet kommer ansvar, og utøveren må ta mer initiativ til å forme musikken. Resultatet av spatial notasjon kan bli utflytende og tilfeldig, en formløs masse uten mål og mening. Det kreves at utøveren har en indre visjon og en klar idé om hvor han/hun vil med musikken.

En annen ulempe er at denne notasjonen kan være vanskelig å få til å fungere i praksis når det er flere som spiller sammen. En gruppe på to eller tre musikere kan få til dette, men da må alle lese stemmene til hverandre samtidig mens de spiller, og dette kreves trening og erfaring.

Spatial notasjon er imidlertid velegnet for pianomusikk, når man vil åpne opp for at utøveren i større grad skal kunne forme musikken i tid ut fra sin musikalitet.

Postskript: Fri tidsnotasjon i klassisk musikk

Selv om tid og rytme representeres symbolsk med diskrete verdier i det tradisjonelle notesystemet, så finnes det enkelte «lommer» av organisk frihet i klassisk pianomusikk. Se dette eksempelet på en utbrodert melodilinje hos Chopin:

Chopin nocturne op. 15/2

Hos Chopin betyr de små notene i høyre hånd at noteverdien ikke er nøyaktig definert. Man kan telle dem og si at dette er en «tuplet» av 40 noter over en takt på 2/4. Men dette er ikke Chopins hensikt. Hensikten er å kommunisere en fleksibel og organisk linje som det er opp til utøveren å forme i tid. Smånotene trenger ikke å være like lange (rubato er underforstått), og selv takten kan strekkes i tid for å få plass til alle notene.

Et veldig interessant eksempel fra fransk barokkmusikk er sjangeren prélude non mesuré. Dette er musikk for cembalo der en helt spesiell notasjonsmåte er brukt, og den ligner på spatial notasjon i hvordan den åpner opp for tolkning og frihet i tid for utøveren. Her er et eksempel fra Louis Couperin:

prélude non mesuré

Andre eksempler på fri tidsnotasjon er symboler for ornamenter og triller, forslagstoner, og selvsagt fermater. Triller bør ofte utføres «utenfor» rytme, altså med en viss frihet, og ikke nøyaktig som 16-deler eller 32-deler. Etter J. S. Bach har vi en oversikt over hvordan han mente ulike triller og ornamenter skulle utføres. Her skriver han ut ornamentene som 32-deler, men dette er antakeligvis av didaktiske grunner, og ikke ment å tolkes rigid med hensyn til hvor mange toner eller hvor fort de skal spilles. Det vil jo avhenge av musikken.

    Fotnoter:

  1. Men andre systemer har også vært brukt. For eksempel kan dynamikk representeres langs y-aksen, og tiden kan gå i andre retninger enn fra venstre til høyre langs en x-akse.
  2. Notasjonssystemet vårt har utviklet seg gradvis gjennom 1000 år, og det har samlet seg opp en mengde ulike praksiser som man kan ta i bruk i dag. Men vi har en standard-notasjon, som var ferdig utviklet på 1800-tallet.
  3. Se en oversikt om nye notasjonsmåter her