Tone, klangfarge, akkord

I dette stykket, «pianospill», et abstrakt elektronisk stykke, er alle lydene avledet av én pianotone. Video-effekter er laget med Vizzie.

I stykket formes lyden ved å vri og vrenge på pianoklangen, og overganger mellom tone, klangfarge, og akkord utforskes.

En pianotone har et svært rikt og inharmonisk spekter, og ved å trekke ut hver enkelt overtone kunne jeg gjenskape pianoklangen syntetisk. Jeg har også bygget opp klangen med pianotoner stemt som overtonene, og dermed krysset grensene mellom tone, klangfarge, spekter, og harmonikk.

Spekteret til dypeste "A" på pianoet
Spekteret til dypeste «A» på pianoet. Kun de sterkeste deltonene er tatt med.

I forrige innlegg nevnte jeg Stockhausen og de tidlige lydstudioene. Stockhausen var en av dem som utforsket muligheten til å syntetisere lyd (med en lyd-syntetisérer?) med sinustonegeneratorer. I teorien skulle man kunne lage en hvilken som helst lyd ved å stable sinustoner oppå hverandre. Matematikeren Fourier viste i 1822 at enhver periodisk funksjon kan beskrives som en sum av sinus- og cosinus-bølger. I praksis skulle det vise seg å være tilnærmet umulig, i hvertfall med datidens utstyr.

Med dagens datateknologi kan man gjøre det. Programmet jeg bruker, «Spear», lar meg også velge ut og gjøre enkle endringer på deltonene.

Stockhausen om form, rytme, tonehøyde, klangfarge

Jeg fant nylig på youtube en mengde forelesninger som Stockhausen holdt på 70-tallet. På engelsk! En av disse handler om elektronisk musikk og grunnleggende parametere i lyd. Han har den ideen at form, rytme, tonehøyde, og klangfarge i bunn og grunn er det samme fenomenet, nemlig pulseringer, bare i ulike tidsdimensjoner.

Form eksisterer i tidsintervallet 2-3 timer til 8 sekunder, Rytme eksisterer i intervallet 8 sekunder – 1/16 sekund, tonehøyde er svingninger mellom 16 hz og 10 khz. Svingninger over dette er overtoner som sier noe om klangfarge.

Dermed er form, rytme, tonehøyde, klangfarge ikke adskilte kategorier, men et kontinuum på en (eksponensiell) skala. Stykket «Kontakte» (1960) utnytter dette ved å kontinuerlig bevege seg fra det ene til det andre.

Han er også inne på ideer som de franske spektral-komponistene skulle utforske videre: et musikkstykke kan komprimeres ned til et sekund og gå over til å bli én enkelt lyd, og motsatt én enkelt lyd kan strekkes ut til å bli et helt musikkstykke.

Disse ideene oppstod naturligvis i lydstudioene på 50-tallet i Köln og andre steder, der man med enkle tonegeneratorer, båndopptakere og filtre kunne utforske lyd i sin mest grunnleggende form.