Kategoriarkiv: elektronisk musikk

Tone, klangfarge, akkord

I dette stykket, «pianospill», et abstrakt elektronisk stykke, er alle lydene avledet av én pianotone. Video-effekter er laget med Vizzie.

I stykket formes lyden ved å vri og vrenge på pianoklangen, og overganger mellom tone, klangfarge, og akkord utforskes.

En pianotone har et svært rikt og inharmonisk spekter, og ved å trekke ut hver enkelt overtone kunne jeg gjenskape pianoklangen syntetisk. Jeg har også bygget opp klangen med pianotoner stemt som overtonene, og dermed krysset grensene mellom tone, klangfarge, spekter, og harmonikk.

Spekteret til dypeste "A" på pianoet

Spekteret til dypeste «A» på pianoet. Kun de sterkeste deltonene er tatt med.

I forrige innlegg nevnte jeg Stockhausen og de tidlige lydstudioene. Stockhausen var en av dem som utforsket muligheten til å syntetisere lyd (med en lyd-syntetisérer?) med sinustonegeneratorer. I teorien skulle man kunne lage en hvilken som helst lyd ved å stable sinustoner oppå hverandre. Matematikeren Fourier viste i 1822 at enhver periodisk funksjon kan beskrives som en sum av sinus- og cosinus-bølger. I praksis skulle det vise seg å være tilnærmet umulig, i hvertfall med datidens utstyr.

Med dagens datateknologi kan man gjøre det. Programmet jeg bruker, «Spear», lar meg også velge ut og gjøre enkle endringer på deltonene.

Stockhausen om form, rytme, tonehøyde, klangfarge

Jeg fant nylig på youtube en mengde forelesninger som Stockhausen holdt på 70-tallet. På engelsk! En av disse handler om elektronisk musikk og grunnleggende parametere i lyd. Han har den ideen at form, rytme, tonehøyde, og klangfarge i bunn og grunn er det samme fenomenet, nemlig pulseringer, bare i ulike tidsdimensjoner.

Form eksisterer i tidsintervallet 2-3 timer til 8 sekunder, Rytme eksisterer i intervallet 8 sekunder – 1/16 sekund, tonehøyde er svingninger mellom 16 hz og 10 khz. Svingninger over dette er overtoner som sier noe om klangfarge.

Dermed er form, rytme, tonehøyde, klangfarge ikke adskilte kategorier, men et kontinuum på en (eksponensiell) skala. Stykket «Kontakte» (1960) utnytter dette ved å kontinuerlig bevege seg fra det ene til det andre.

Han er også inne på ideer som de franske spektral-komponistene skulle utforske videre: et musikkstykke kan komprimeres ned til et sekund og gå over til å bli én enkelt lyd, og motsatt én enkelt lyd kan strekkes ut til å bli et helt musikkstykke.

Disse ideene oppstod naturligvis i lydstudioene på 50-tallet i Köln og andre steder, der man med enkle tonegeneratorer, båndopptakere og filtre kunne utforske lyd i sin mest grunnleggende form.

El-fiolin og modulær synthesizer

I noen år har jeg hatt en spesiell fascinasjon for modulære synthesizere. Disse gamle monstrene av noen analoge synthesizere, som var høyteknologi på 1970-tallet, ble avleggs da digitalteknologien ble vanlig i musikkproduksjon på 1980-tallet.

Men de siste årene har det vokst fram en stadig større nisje av folk som har tatt disse i bruk igjen, også som live-instrumenter. Man har faktisk et bredt utvalg av produsenter av nye modulære synthesizere. Mitt instrument ble kjøpt fra synthesizers.com i 2008.

1. mars 2012 gjorde jeg og Maria Jakobsson en konsert med el-fiolin og modulær synthesizer. Dette er et stykke som er improvisasjonsbasert, men der strukturen og hovedforløpet var planlagt og nøye utarbeidet. Ikke minst var programmeringen av synthen nøye planlagt, noe som fort blir uoversiktlig på en modulær synth.

Synthen skaper et lydlandskap og en bakgrunn for el-fiolinen. El-fiolinen har også noe påvirkning på en spesiell lyd fra synthen.

Video fra konserten: